Nå sitter jeg her med kjærlighetssorg igjen, og spørsmålene er de samme som sist. Hvordan havnet jeg her enda en gang? Overså jeg noe åpenbart? Og hvorfor ender det å bli kjent med en ny mann med en skuffelse jeg kjenner så godt fra før?
Jeg er 22 og har ikke hatt så mange forhold. Likevel begynner de jeg har hatt, å ligne på hverandre. Før eller siden savner jeg en følelsesmessig nærhet som mannen jeg er sammen med, ikke virker i stand til å gi meg.
Det frustrerende er at jeg faktisk tar meg tid etterpå. Jeg kaster meg ikke inn i et nytt forhold og håper alt ordner seg bare han heter noe annet. Jeg lar meg selv være lei meg. Tenker gjennom det som skjedde, hva jeg selv gjorde feil, og hva jeg vil gjøre annerledes neste gang. Når jeg omsider får lyst til å treffe noen igjen, føler jeg som regel at jeg har lært noe.
Så prøver jeg på nytt. I starten ser jeg ikke de samme problemene. Jeg liker ham, vil bli bedre kjent og synes det virker lovende. Det som senere kommer til å gjøre vondt, er ikke tydelig for meg ennå.
Etter hvert blir avstanden mellom oss vanskeligere å overse. Jeg kjenner igjen det jeg savner, og til slutt er det jeg som avslutter forholdet. Men det gjør ikke bruddet mindre vondt. Jeg kan vite at vi ikke har det bra sammen, og samtidig være ordentlig lei meg for at vi ikke fikk det til.
Nå lurer jeg på om jeg bare har vært uheldig, eller om jeg velger disse mennene uten å forstå hva jeg velger. Det spørsmålet gjør meg usikker på min egen dømmekraft. Hvordan skal jeg stole på den når jeg er så håpefull i begynnelsen og sitter like forvirret igjen til slutt?
Jeg vil fortsatt bli forelsket og oppleve ekte nærhet. Kunne glede meg over noen uten å lure på hva jeg har oversett. Men akkurat nå blir jeg sliten bare av tanken på å begynne igjen. Jeg prøver å forstå hvorfor dette gjentar seg. Jeg skulle ønske pausene mellom forholdene hadde gjort svaret litt klarere.
