Jeg er en kvinne på 36 som bruker Facebook Dating. Å få matcher er ikke problemet. Det er å svare dem jeg sliter med.
Det kommer meldinger, og noen svarer jeg på. Mange blir bare liggende. Jeg har jo selv matchet med disse menneskene, så det er vanskelig å forklare hvorfor jeg blir stille. Også for meg selv. Et sted mellom å vise interesse og å faktisk begynne å prate faller jeg av.
Det rare er at jeg virkelig ønsker meg et forhold. Jeg vil være glad i noen og bli elsket tilbake. Ha en person i livet mitt som jeg gleder meg til å se, og som gleder seg like mye til å se meg. Det er ikke bare noe jeg sier fordi det høres fint ut.
Likevel lar jeg meldingene stå ubesvart.
Jeg skulle gjerne hatt en enkel forklaring. Kanskje er jeg ikke interessert nok i akkurat den personen. Kanskje gir meldingen meg lite å svare på. Begge deler kan sikkert stemme av og til, men det forklarer ikke hvorfor jeg lar så mange samtaler stoppe før de har begynt. Jeg vet faktisk ikke hva som skjer, og jeg vil ikke velge en forklaring bare for å ha en.
En match er en liten begynnelse. Ingen har lovet noen noe. Men å svare betyr likevel å ta et lite skritt videre, selv om det bare blir noen helt vanlige meldinger mellom to fremmede.
Jeg merker stadig avstanden mellom forholdet jeg ønsker meg og samtalene jeg knapt deltar i. Ønsket er ekte. Det er motviljen mot å svare også.
Så jeg er fortsatt på Facebook Dating. Jeg får fortsatt matcher og håper fortsatt å møte noen. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg så ofte blir stille når noen sier hei.
