Kjæresten min slo opp etter tolv dager. Hun sa at hun aldri fikk romantiske følelser for meg. Jeg er 24, hun er 23, og tydeligvis opplevde vi de tolv dagene ganske forskjellig.
Det som forvirrer meg mest, er at hun tok så mye initiativ. Jeg tolket det som interesse. Når noen selv er med på å drive forholdet framover, virker det jo rimelig å tro at de har lyst til å være i det.
Så gjorde hun det slutt, og plutselig visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle forstå det som hadde skjedd.
Jeg vet at tolv dager er kort tid. Vi hadde ingen lang historie sammen, og jeg prøver heller ikke å få det til å høres sånn ut. Men det var lenge nok til at jeg trodde vi var i starten på noe. Derfor var det vanskelig å forstå at hun aldri hadde fått romantiske følelser. Hva betydde da alle initiativene hennes?
Jeg skjønner at man kan ønske å prøve og så oppdage at følelsene ikke kommer. Hun kan ha trengt tid til å finne ut av det selv. Men selv om jeg forstår den muligheten, sitter jeg fortsatt igjen med handlinger som ga meg ett inntrykk, og en forklaring som ga meg et annet.
Jeg føler at jeg ble gitt falske forhåpninger. Samtidig vet jeg ikke om den følelsen sier noe sikkert om hva hun mente eller ville. At jeg er såret, betyr ikke at jeg vet hva hun tenkte.
Forholdet er over. Det var hun tydelig på. Det jeg fortsatt prøver å forstå, er begynnelsen: Når hun tok så mye initiativ, hva skulle jeg egentlig ha tolket det som?
