Jeg savner ham. Det føles litt flaut å innrømme, særlig når jeg må legge til at han bare sluttet å svare. Jeg skulle gjerne ønske at det siste gjorde det første umulig. At jeg kunne tenke «han gadd ikke engang å svare», og så være ferdig med ham. Men jeg er visst ikke der.
Det som overrasker meg mest, er at jeg gråter. Jeg har aldri grått over en mann før. Nå gjør jeg det over en som har blitt helt stille, og jeg klarer ikke engang å forklare hvorfor jeg savner ham så mye.
Jeg får lyst til å snakke om det som om jeg bare er litt irritert. Som om dette er noe jeg trekker på skuldrene av og snart glemmer. Det hadde vært lettere å innrømme. Men så kommer tårene, og da blir det vanskelig å late som det ikke går inn på meg.
Jeg vet jo at han sluttet å svare. Jeg trenger ingen påminnelse om det. Likevel tar jeg meg i å savne ham, og jeg har ingen ryddig forklaring på hvorfor det gjør så vondt.
Egentlig vil jeg bare spørre om dette er normalt, uten å føle meg dum: Kan man savne noen så mye etter at de bare har blitt borte?
