Ville du vært sammen med en mann som virkelig brydde seg om deg, behandlet deg ordentlig og stilte opp, men som av og til virket kald når dere snakket om følelser? Jeg synes spørsmålet blir vanskeligere jo mer rettferdig jeg prøver å være mot denne tenkte mannen.
For jeg mener en som viser omsorg i hverdagen. Han tar sin del av husarbeidet, er der når du trenger ham, og gjør ting for deg uten å føre regnskap over hva du skylder tilbake. Du trenger ikke bare å stole på at han har gode hensikter. Du ser dem i det han gjør.
Men når samtalen blir følelsesladet, strever han. Kanskje trenger han en dag eller to til å sortere tankene. I mellomtiden kan han virke fjern, nesten uten reaksjoner, selv om det som skjer, betyr mye for ham.
I dette eksempelet skjuler han verken likegyldighet eller dårlig behandling bak at han er klønete med ord. Han vil forstå. Han skjønner bare ikke alltid hva du trenger før du sier det tydelig, og det første svaret hans treffer kanskje helt feil.
Jeg skjønner godt at det kan føles ensomt. Hvis du er lei deg i kveld, er det begrenset hvor mye trøst det er i at et gjennomtenkt svar kanskje kommer på torsdag. Det koster også å forklare hva som gjør vondt når du allerede står midt i en vanskelig samtale.
Samtidig synes jeg det må telle at han lytter når du forklarer, tar behovene dine på alvor og faktisk følger opp. Det må være fint å bli forstått med én gang. Men det virker også verdifullt å kunne finne fram til en forståelse sammen.
Det jeg stadig vender tilbake til, er hvordan dette ville blitt over tid. Ville dere lært hverandre å kjenne, slik at samtalene gradvis ble lettere? Eller ville du følt at du måtte begynne helt på nytt hver gang?
Jeg er særlig nysgjerrig på hvordan kvinner ville veid dette. Hvor tungt veier «han forstår meg ikke» mot «han stiller opp når jeg hjelper ham å forstå»? Og hvis du har vært sammen med en sånn mann, ville du svart annerledes nå enn for noen år siden?
