Jeg er 34 og lå nylig med en mann i førtiårene som jeg har kjent i mange år. Vi hadde ikke snakket sammen på en stund, men da vi tok opp kontakten igjen, fant vi tydeligvis tonen.
I starten virket interessen gjensidig. Begge sendte meldinger, og begge nevnte at vi burde treffes igjen. Det var betryggende å være med i en samtale der begge tilsynelatende deltok av egen fri vilje.
Så begynte det å gå lengre tid mellom meldingene. Han sender fortsatt noe innimellom, og svarer som regel når jeg skriver. Men hver gang det blir snakk om å møtes, blir det vagt. Vi er visst begge positive til at framtidige planer finnes som konsept.
Jeg har lurt på om han så noe på Instagram-storyene mine som fikk ham til å miste interessen. Eller om han aldri var særlig interessert, eller trekker seg unna når noen kommer nær. Det kan selvfølgelig også hende at han bare ikke har så lyst. Bevismaterialet består foreløpig av en telefon som lyser opp av og til.
Det litt kinkige er at jeg verken er ute etter et tradisjonelt forhold eller en stor forpliktelse. Før dette hadde jeg ikke hatt sex på seks år. Nå som den pausen er over, kjenner jeg heller ikke noe behov for å begynne å ligge med stadig nye folk.
Jeg kunne godt tenke meg noe uforpliktende, men fast, med en jeg faktisk trives med. Jeg liker ham. Vi kjenner hverandre allerede. Det virker ikke urimelig å ville se ham igjen, men jeg har ikke helt funnet en måte å si det på uten at det høres ut som et forslag som skal opp til styrebehandling.
Derfor vurderer jeg å gjøre det helt enkelt: foreslå en bestemt dag og invitere ham på middag. Jeg spanderer.
En konkret kveld, et måltid og et spørsmål han kan svare på. Ingen av oss trenger å bestemme resten av livet før vi bestiller mat.
Jeg har ikke spurt ennå. Det er der jeg stopper opp: Når vi allerede har ligget sammen, er det virkelig middagsinvitasjonen som blir det dristige trekket?
