Hvordan gikk dere fra å mislike hverandre til å bli sammen? Jeg er nysgjerrig på hvordan det faktisk skjedde, uten en manusforfatter som sørget for regnvær akkurat da dere måtte dele paraply.
Kanskje dere var direkte uvenner. Eller kanskje det blir litt voldsomt, og dere bare var to voksne i samme vennegjeng som helst ville sluppet hverandres selskap. Dere dukket opp på de samme tingene, og dermed var det å møtes mer en praktisk omstendighet enn et ønske.
Så ble dere på et eller annet vis interessert i hverandre. Det er akkurat den overgangen jeg vil høre om.
Var det én samtale som fikk deg til å se personen annerledes? Oppdaget du at den du syntes var irriterende, egentlig var morsom eller omsorgsfull? Eller var vedkommende langt lettere å like når resten av gjengen ikke var der?
Kanskje tiltrekningen kom først, og så måtte du ta den litt pinlige ryddejobben i dine egne bastante meninger. Det er upraktisk å få følelser for noen man allerede har holdt et lite foredrag om hvorfor man ikke tåler.
Jeg lurer også på hvem som tok det første steget. Det kan være vanskelig nok å begynne å flørte med en man tidligere knapt har brydd seg om. Å be ut noen man åpent har irritert seg over, krever at man tåler å få noen tidligere uttalelser lest opp igjen.
Hvis dere har vært gjennom det: Hva skjedde mellom «Å ja, du er her» og at du faktisk ble glad for det?
