For tolv år siden, på den amerikanske veterandagen, giftet vi oss. Når jeg tenker på bryllupsdagen vår, tenker jeg også på hvordan livet mitt så ut da hun møtte meg. Jeg var skilt, bodde på motell og hadde nesten ingenting.
Det var der hun forelsket seg i meg. Jeg hadde ikke noe hus å vise fram, og det var lite ved situasjonen min som tydet på at alt gikk på skinner. Likevel ville hun være sammen med meg. Tolv år senere betyr det fortsatt utrolig mye.
Nå eier vi vårt eget hjem. Det føles godt bare å skrive det. Den gangen bodde jeg på motell. Nå har vi et hjem som er vårt. Når jeg setter de to tingene ved siden av hverandre, blir det tydelig hvor mye som har forandret seg. Det tok mange år å komme hit, og vi har begge lagt ned arbeid og tålmodighet underveis.
Vi har også to fantastiske gutter, begge på autismespekteret. De er en stor del av livet vi har bygd sammen. Når jeg sier at jeg er stolt av familien min, mener jeg kona mi og sønnene våre, og alt vi får dele med hverandre.
Og rett etter bryllupsdagen kommer enda en merkedag. I morgen har jeg vært ett år i jobben som industrimekaniker. Før det jobbet jeg seksten år i støperi. Etter så lang tid med samme type arbeid føles det stort å ha fått et helt år bak meg i en ny jobb.
Vi har hatt noen store krangler i ekteskapet. Jeg vil ikke late som de ikke har skjedd bare fordi vi har bryllupsdag. Vi har trengt både tålmodighet og forståelse, også når vi har hatt lite av begge deler. Vi har blitt værende og fortsatt å jobbe med forholdet. Jeg tror det har gjort båndet mellom oss sterkere enn stål.
Så denne veterandagen feirer jeg tolv år som mannen hennes, hjemmet vårt og de to guttene jeg elsker. I morgen runder jeg ett år i den nye jobben også. Vi har mye å feire.
