Kollegaen min elsker cookies med sjokoladebiter, og han har snart bursdag. Jeg vurderer å bake noen til ham. Det hadde vært en ganske enkel sak hvis jeg ikke også hadde vært håpløst forelsket i ham det siste året.
Jeg er 26, og han blir 35. Vi jobber sammen, og det er gjerne her fornuftige folk begynner å riste på hodet. Jeg vet. Man skal helst holde seg unna kolleger. Jeg har hatt god tid til å sette meg inn i akkurat den anbefalingen.
Jeg har prøvd å komme over ham. Forelskelsen har fortsatt fast stilling.
Nå lurer jeg på om hjemmebakte cookies kan være en søt og ganske diskret måte å vise at jeg liker ham på. Jeg vet hva han liker, jeg kan lage det til bursdagen hans, og gaven blir personlig uten at jeg må holde en tale. På papiret virker det overkommelig. Jeg har i det minste noe å gjøre med hendene.
Problemet er at cookies også bare er cookies. Folk baker til naboer, kolleger, dugnader og folk som tilfeldigvis står i nærheten av kjøkkenet. Han kan bli kjempeglad for gaven uten å få med seg noe av budskapet jeg håpet å sende med.
Jeg ser for meg at jeg føler jeg har tatt et modig romantisk initiativ, mens han tenker at noen har husket favorittbaksten hans. Begge to vil ha dekning for sin tolkning.
Så blir jeg redd for at det skal virke litt teit. Er det søtt å bake til ham? Sier en porsjon bursdagscookies at jeg legger merke til ham, eller bare at jeg eier et stekebrett? Jeg håper på det første. Det andre er lettere å dokumentere.
Jeg har ikke bakt noe ennå. Jeg prøver fortsatt å finne ut om dette er et passe tydelig hint etter et år med følelser, eller om jeg forventer at sjokoladebitene skal ta en samtale jeg kvier meg for å starte. Hvis jeg gir ham cookies, kommer han til å skjønne tegningen, eller får han bare noe veldig godt å spise på bursdagen sin?
