Hun vet ikke hvor mye jeg vet. Hun planlegger å flytte sørover med en annen mann og har allerede begynt å ordne ting. Til meg får hun det fortsatt til å høres ut som om hun ikke har bestemt seg.
Jeg tror hun har det. Det er tungt å ta inn, særlig fordi jeg fortsatt elsker henne med alt jeg har. Jeg har prøvd å vise henne at vi kan få det til igjen. Men uansett hva jeg gjør, er det hun som må velge om hun vil bli.
Det jeg skammer meg over å innrømme, er at jeg fortsatt ville prøvd hvis hun ville. Sa hun at hun ønsket å bli og jobbe med forholdet, ville jeg blitt også. Det at jeg vet hun forbereder seg på å dra, har ikke fått meg til å slutte å ønske at hun blir.
Jeg har ikke særlig sansen for den andre mannen. Jeg er overbevist om at det ikke kommer til å vare mellom dem, men jeg vet at det er noe jeg tror, ikke noe jeg kan bevise. Det er lettere å være sikker på hvordan det går med dem enn å kjenne på det som skjer med meg.
Moren hennes sliter dessuten med helsen. Vi står hverandre nær, og det gjør vondt å tenke på tiden de kanskje går glipp av sammen hvis hun flytter. En del av meg synes det er egoistisk å dra nå. Samtidig vet jeg at sorgen over at hun forlater meg, farger hvordan jeg ser på resten.
Jeg vil hjelpe moren hennes så godt jeg kan. Hun betyr noe for meg, uavhengig av forholdet vårt.
Jeg skjønner bare ikke hvorfor planene må holdes skjult. Kanskje hun tror hun skåner meg fram til alt er avklart. Kanskje hun lar meg få hele beskjeden uten forvarsel. Jeg vet ikke om hun vil såre meg.
Jeg prøver å bygge et liv uten henne. Likevel kan jeg se for meg at jeg er her hvis flyttingen går galt, og hjelper henne på beina når hun kommer tilbake. Jeg skulle ønske jeg følte det annerledes.
Én ting har jeg bestemt meg for: Katten blir hos meg.
