Jeg er skilt og midt i førtiårene, og blir sliten bare av uttrykket «begynne på nytt». Det høres så enkelt ut. Så tenker jeg på alle årene jeg la i ekteskapet, og plutselig rommer de tre ordene ganske mye.
En del av meg synes det er dumt å spørre hvordan jeg skal gjøre dette. Jeg er jo voksen. Jeg burde vel vite hvordan jeg går videre med mitt eget liv. Men det at ekteskapet er over, forteller meg ikke automatisk hva som kommer etterpå.
Det er årene jeg stadig henger meg opp i. Jeg brukte så mye av livet på å være gift at det føles overveldende å skulle begynne igjen. Som om jeg skal ta fatt på noe jeg allerede har brukt en stor del av livet på. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av all den historien mens jeg prøver å finne ut av hverdagen nå.
Og så er det alderen. Midt i førtiårene er ikke bare et tall når det gjelder meg selv. Jeg prøver å se for meg en ny start samtidig som jeg føler at livet burde vært på plass nå. Jeg hører at jeg er streng med meg selv. Det gjør det ikke så lett å slutte.
Jeg er ikke ute etter å bli et helt nytt menneske. Bare tanken virker som mer arbeid enn jeg har krefter til akkurat nå. Jeg lurer på noe mindre: Hva gjør folk faktisk først når de kommer ut av et ekteskap og står her?
Jeg trenger et sted å begynne. Noe mer konkret enn «gå videre», og lite nok til at jeg kan se for meg å få det til.
