Fire kvinner har avvist meg på kort tid, og jeg har begynt med noe jeg skulle ønske jeg klarte å la være: å ta hvert avslag som enda et bevis på at det er noe galt med utseendet mitt.
Med to av dem hadde det vært flørting da vi var ute. Den ene kysset jeg også. Derfor virket det rimelig å spørre om de ville treffes igjen. Jeg trodde ikke at et kyss automatisk betydde en date, men jeg tenkte at interessen kanskje var stor nok til å møtes en gang til.
Så kom de vage svarene. De skulle si fra, eller de takket pent nei. Det ble i hvert fall ingen date å glede seg til. Etter den fjerde gangen var jeg ikke bare skuffet over fire forskjellige kvinner lenger. Jeg begynte å lure på om jeg hadde et helt feil bilde av hvor attraktiv jeg var.
Det forvirrende er at jeg har opplevd ting som burde trekke i motsatt retning. Kvinner har tatt kontakt med meg før, omtrent tre ganger. Jeg har hatt to kjærester. Den siste sa ofte at jeg var veldig kjekk, og når vi gikk gjennom byen, kunne hun kommentere at andre kvinner så på meg.
Jeg trodde på henne. I hvert fall nok til at jeg ikke hele tiden gikk og vurderte om jeg var stygg. Det var godt å gå ved siden av noen som virket så sikker på at hun likte det hun så.
Nå blir de minnene stadig målt opp mot de siste avslagene. Jeg husker komplimentene hennes, men lurer på om hun bare sa det fordi hun var glad i meg. Jeg husker kvinnene som tok kontakt, og begynner straks å tenke at det jo ikke skjedde så ofte. Alt det positive må plutselig dokumenteres. Avslagene blir godtatt uten videre.
Jeg vet ikke hvorfor akkurat disse kvinnene ikke ville på date. De ga ingen forklaring, og flørtingen fortalte meg bare en del av historien. Likevel sitter jeg med det samme spørsmålet: Har jeg bare hatt en dårlig periode, eller bygde selvtilliten min på noe jeg hadde misforstått?
