Jeg sa til venninnene mine at mannen min var syk. Det var lettere enn å si at han ikke hadde lyst til å bli med, særlig når alle de andre hadde klart å få med seg partneren sin.
Vi skulle ha en parkveld ute sammen med venninnene mine. Alle unntatt én hadde vært brudepiker i bryllupet vårt den sommeren. Dette var altså ikke folk jeg traff en sjelden gang. De hadde stått ved siden av meg da jeg giftet meg i august. Nå sto jeg der og forklarte fraværet hans med en sykdom han ikke hadde.
Jeg er 30, han er 34, og vi har vært sammen i seks år. Det som gjør dette vanskelig å forstå, er at han ikke alltid har vært sånn. Noe har endret seg etter at vi giftet oss. Jeg elsker ham fortsatt, men jeg begynner å bli sliten av å prøve å forstå hvorfor svaret er blankt nei hver gang vi skal være sammen med mine venner.
Når det gjelder vennene hans, er det aldri det samme problemet. Vi går ut med dem og legger planer sammen med dem. Jeg har gjort en innsats for å bli kjent med både vennene hans og partnerne deres. De er en del av livet hans, og jeg vil også være en del av det.
Jeg mener ikke at han må stille opp på alt. Noen ganger vil man bare være hjemme. Men når vi uten videre blir med på hans planer, mens mitt ønske blir avvist med en gang, føles det skjevt. Som om vi har fått en ordning jeg aldri har sagt ja til.
Jeg dro hjem tidlig. De andre skulle fortsette kvelden, men jeg var for lei meg til å late som jeg koste meg. Den tomme plassen hans hadde på et vis tatt all oppmerksomheten min.
Da jeg kom hjem, ville jeg verken snakke med ham eller se på ham. Samtidig orket jeg ingen krangel. Jeg var opprørt nok til at vi trengte å snakke, og for utslitt til å begynne.
Så der var jeg, hjemme tidligere enn planlagt, med en mann som ikke var syk, og en forklaring jeg hadde gitt alle andre enn ham.
