Kjæresten min har mange av egenskapene jeg har håpet å finne hos noen. Han er til å stole på, stiller opp og er omtenksom og respektfull. Hvis jeg tar opp noe som plager meg, lytter han og prøver å gjøre noe med det med en gang. Jeg setter pris på det. Derfor er det også ubehagelig å innrømme hvor mye tiltrekningen har avtatt.
Jeg er 29, og han er 33. Vi datet i omtrent tre måneder før vi ble enige om å bare treffe hverandre. Vi har vært kjærester i rundt en måned, kanskje halvannen. Vi holder fortsatt på å bli kjent, og noe av det jeg oppdager, får meg til å vurdere å avslutte forholdet.
Det største problemet er hygienen. Jeg har blitt usikker på om han dusjer og vasker seg ordentlig, og det påvirker lysten min til å være nær ham. Da jeg først begynte å legge merke til det, klarte jeg ikke bare å legge det fra meg fordi så mye annet virket lovende.
Det er andre ting også. Han kan være forsiktig og veldig opptatt av å gjøre meg fornøyd. Jeg savner mer dybde i noen av samtalene våre, og iblant reagerer vi veldig forskjellig på helt vanlige situasjoner. Sexlivet har heller ikke vært særlig tilfredsstillende.
Samtidig har han alle disse gode sidene. Han jobber hardt, har en stabil karriere, og vi deler mange interesser, mål og hobbyer. Det har vært vanskelig å finne så mye av det jeg ønsker meg, hos én person.
Men i det siste har jeg merket hvor ofte jeg må minne meg selv på det. Jeg vil kjenne at jeg er tiltrukket av kjæresten min. I stedet går jeg gjennom grunnene til at jeg burde være fornøyd. Det føles rart så tidlig i et forhold.
Jeg har snakket med venner om det, og etter de samtalene virker det mer sannsynlig at jeg kommer til å gå. Likevel får jeg dårlig samvittighet. Han har behandlet meg godt, og jeg liker ikke å fortelle om det som gjør meg mindre tiltrukket av ham, selv når jeg prøver å forklare hvorfor jeg tviler.
Jeg har ikke gjort det slutt. Hvor trekker andre grensen når de dater en god og pålitelig person, men får stadig mindre lyst til å være nær ham? Hvor lenge fortsetter man å prøve?
