Jeg har alltid hatt en ganske enkel plan når jeg går på date: Jeg møter opp som meg selv, så får den andre finne ut om det passer. Jeg prøver ikke å virke mer mystisk eller spennende enn jeg er. Før eller siden måtte jeg jo ha sluttet med det, og da ville jeg fortsatt vært meg.
Som regel virker det som mennene jeg møter, trives sammen med meg. Det er nettopp det som gjør meg forvirret. Jeg sitter ikke gjennom en rekke åpenbart mislykkede dater og lurer på hva som gikk galt. Vi har det hyggelig. De viser stor interesse. Så skjer det noe etterpå, og jeg blir sittende og prøve å forstå hva det var.
Jo lenger jeg holder på med dating, desto oftere tenker jeg noe jeg egentlig ikke liker: Hvis jeg nekter å spille spillet, gjør jeg det da lettere for andre å spille med meg?
Det er ikke slik at jeg ikke skjønner hvordan det fungerer. Jeg vet hvordan jeg kan vekke interesse, få noen til å føle seg viktige og vise dem at jeg legger merke til dem. Sånn oppmerksomhet kan være helt oppriktig. Men jeg merker forskjellen på å svare naturlig og å velge et svar fordi jeg vet hvilken virkning det får.
Det er der jeg blir ukomfortabel. Hvis jeg bevisst skrur opp interessen hans og det virker, klarer jeg ikke bare å lene meg tilbake og nyte det. En del av meg lurer på hvor mye av kjemien jeg selv har regissert.
Samtidig har det ikke spart meg for usikkerhet å være rett fram. Den første entusiasmen hans kan føles trygg helt til det som følger, gjør meg forvirret. At jeg er ærlig, betyr tydeligvis ikke at jeg vet hvor jeg har den andre.
Jeg vil fortsatt at noen skal like den personen de faktisk er sammen med. Men jeg er lei av å føle meg dum fordi jeg tok interessen deres på alvor. Når folk sier at dating er et spill man må lære seg, lurer jeg derfor på hva de mener. Hvordan blir man med på det uten at selve forbindelsen begynner å føles iscenesatt?
