Når jeg møter noen jeg tror jeg kan like, blir jeg glad og spent. Jeg prøver å holde det på et nivå som passer med hvor godt vi kjenner hverandre, men jeg skjuler det ikke helt. Jeg er varm og imøtekommende. Er jeg glad for å se henne, vil jeg gjerne at hun skal merke det.
De siste årene har kvinnene jeg har datet, stort sett vært mye mer tilbakeholdne. De er forskjellige, men følelsen blir ofte den samme: Jeg viser at jeg gleder meg til å være der, mens jeg sliter med å lese hva jeg får tilbake.
Jeg vet at folk viser interesse på ulike måter. En kvinne kan være stille og likevel ha lyst til å møte meg igjen. Det er også helt rimelig å være forsiktig i starten. Jeg forventer ikke at noen som knapt kjenner meg, skal oppføre seg som om hun har ventet på meg hele livet.
Likevel savner jeg de små tegnene. At hun sier hun gleder seg til daten. At jeg kan merke litt forventning. Jeg har heller aldri opplevd at en kvinne har pyntet seg til en date med meg. Klær beviser selvfølgelig ikke interesse, men den detaljen har blitt en del av følelsen av at jeg gleder meg mer enn den jeg møter.
Hver for seg trenger ikke disse tingene å bety stort. En tilbakeholden kveld kan bare være nettopp det. Men etter flere år har jeg begynt å lure på om det er et mønster her.
Kanskje jeg faller for kvinner som uttrykker seg mer dempet enn meg. Kanskje de jeg tiltrekker meg, ikke er like interesserte som jeg er. Eller kanskje jeg håper på en varme tidlig i datingen som andre først viser når de kjenner noen bedre.
Det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre med det når jeg ikke vet hvilken forklaring som stemmer. En stille person kan føle mye uten å vise særlig. En som er mindre interessert, kan vise meg akkurat hvor hun står. Utenfra kan de to tingene se ganske like ut.
Jeg kan dempe meg litt. Det prøver jeg allerede å gjøre. Det jeg er mer usikker på, er om jeg også skal slutte å håpe at noen sier, uten at jeg må spørre: «Jeg gleder meg til å se deg.»
