Forloveden min fikk beskjed om at han ikke trengte å bekymre seg for nedbemanningen på jobb. Han hadde en god jobb, og ledelsen ga inntrykk av at stillingen hans var trygg. Så kom kuttene, og han var en av dem som måtte gå.
Det var sånn vi havnet på etterskudd. En inntekt vi trodde vi kunne regne med, forsvant. Nå strever jeg med å betale regningene mens han leter etter en ny jobb.
Noen ganger tar jeg meg i å tenke at dette først og fremst er hans skyld. Det er jo hans inntekt som mangler, og jeg som prøver å dekke opp for den. Så husker jeg at han faktisk jobbet. At han hadde fått beskjed om at han var trygg. Han valgte ikke å miste jobben. Frustrasjonen blir likevel ikke borte, selv om jeg ikke finner noe rettferdig sted å rette den.
Vi skal gifte oss. Jeg vil gjerne kunne glede meg til livet vi skal ha sammen. I stedet går så mye av tankene mine til regningene vi allerede skylder penger på. Det er vanskelig å se framover når det vi må betale nå, tar alt jeg har.
Jeg har måttet finne andre måter å tjene penger på for å dekke det som mangler. Mer enn det vil jeg ikke si om hvordan. Bare det å måtte finne disse mulighetene har vært en belastning, i tillegg til pengeproblemene som gjorde det nødvendig.
Han søker jobber. Jeg prøver å holde oss flytende. Begge deler er sant, og jeg er fortsatt sliten. Jeg kan forstå hvordan vi havnet her uten at det gjør situasjonen lettere å stå i.
Jeg har ingen gladmelding om at det endelig har snudd. Vi ligger fortsatt etter, han leter fortsatt etter jobb, og jeg prøver fortsatt å få betalt regningene. Akkurat nå er det bare tungt.
