Jeg er 23, og noen dager etter at jeg ble kjent med en dame på Instagram, hentet jeg henne for å spise middag. Vi hadde felles venner, praten gikk lett, og hun hadde lyst til å møtes. Så langt hadde sosiale medier vært overraskende nyttige.
Så satte hun seg inn i bilen, og jeg kjente en kraftig lukt av løk.
Jeg sa ingenting. Det finnes neppe noen god åpningsreplikk om kroppslukt på første date. Hun fortalte at hun hadde ordnet håret og sminket seg, og hun så bra ut. Hun hadde tydeligvis brukt tid på å gjøre seg klar. Det gjorde det bare vanskeligere å vite hvordan jeg skulle håndtere det.
Jeg ville gjerne kose meg med middagen, men lukten tok stadig oppmerksomheten min. Etter hvert begynte jeg også å lure på om folk ved nabobordene trodde den kom fra meg. Hjernen min mente tydeligvis at jeg trengte et omdømmeproblem oppi det hele.
Jeg vet jo at folk svetter. Jeg vet også at hygiene kan være vanskelig av grunner andre ikke ser, enten det handler om psykisk helse eller vaner man aldri har lært. Jeg ante ingenting om hennes situasjon. Én middag var heller ikke nok til å finne det ut. Men mulige forklaringer gjorde ikke lukten mindre merkbar.
Det var nettopp det som var så vrient. Hun hadde ikke vært uhøflig eller gjort noe som fortjente å bli møtt med en pinlig kommentar. Likevel klarte jeg ikke å komme forbi det. Jeg ønsket å kjenne meg tiltrukket av henne, men det skjedde ikke.
Jeg betalte middagen og kjørte henne hjem. Da jeg slapp henne av, sa jeg at det hadde vært hyggelig å møte henne. Jeg nevnte ikke lukten. Avskjeden trengte ingen sluttrapport.
Neste morgen sendte hun melding og spurte om en ny date. Jeg svarte at jeg trodde vi passet bedre som venner.
Nå lurer jeg på om det var en urimelig grunn til å droppe en date til. Jeg sparte henne for forklaringen, men hun sitter igjen med den høflige versjonen: Hyggelig å møte deg. Ingen ny middag.
