Hvis en kvinne fortalte meg på en date at hun hadde hatt over hundre partnere, ville jeg antakelig fått lyst til å spørre om hun ville bli kjæresten min. Det er den ærlige versjonen av en preferanse jeg aldri har turt å si høyt.
Antallet ville gjort meg mer interessert. Jeg ville ikke sittet der og vurdert om det var noe jeg kunne se forbi. I situasjonen jeg forestiller meg, kunne hun gitt et svar hun kanskje trodde ville gjøre daten vanskeligere, mens jeg ville prøvd å dempe begeistringen min.
Det er selvfølgelig lettere å forestille seg at jeg vil spørre noen om å bli kjærester, enn å ha den faktiske samtalen. Dette har aldri skjedd. Jeg vet ikke akkurat hva jeg ville sagt, eller hvordan hun ville opplevd reaksjonen min.
Det jeg vet, er at jeg aldri har fortalt ekser eller noen jeg er interessert i, at dette tiltaler meg. Jeg kan si det ganske rett ut så lenge situasjonen er hypotetisk. Sitter det noen jeg liker foran meg, blir akkurat den setningen visst utilgjengelig.
Så det er en avstand mellom det som tiltrekker meg, og det jeg har vært villig til å innrømme. Jeg ser for meg hvor glad jeg ville blitt for ærligheten hennes, samtidig som jeg holder akkurat denne delen av meg selv skjult.
