En jeg datet, trodde på noe en annen sa om meg, uten å spørre meg om min versjon. Jeg er skuffet, men går også og lurer på om det er urimelig av meg.
Det er ubehagelig å bli snakket om uten å få komme til orde. En annen forteller hvordan noe henger sammen, personen du dater godtar det, og selv sitter du igjen og skulle ønske du fikk forklare deg.
Jeg forventer ikke å bli trodd automatisk bare fordi vi datet. Men jeg skulle gjerne blitt spurt. Selv et vanskelig spørsmål ville gitt oss noe å snakke ut fra.
Det har selvfølgelig betydning hva som ble sagt, hvem som sa det, og hvorfor det virket troverdig. Uten de detaljene kan jeg ikke påstå at noen bevisst førte noen bak lyset. Jeg vet heller ikke akkurat hva personen jeg datet, tenkte.
Det jeg vet, er at vedkommende godtok en historie om meg uten å høre min. Er det egentlig urimelig å være skuffet over at jeg aldri ble spurt?
