Jeg gjorde det slutt med ham for et par uker siden, og jeg elsker ham fortsatt. Det er det som gjør alt så rart. Jeg gikk ikke fordi følelsene var borte. Jeg gikk fordi han ikke ga meg den innsatsen og oppmerksomheten jeg trengte.
Han sa at han skulle ønske det ikke var blitt sånn. Så godtok han det ganske fort. Det var jeg som hadde tatt avgjørelsen, men det gjorde likevel vondt at han tilsynelatende kunne gi slipp på meg så lett.
Jeg tolket reaksjonen hans som at han godtok bruddet. Kanskje var han lei seg, men han var villig til å la det bli med det. Jeg hadde ikke så mye annet å gå etter.
Nå liker han innleggene mine.
Det føles nesten merkelig å bli forvirret av noe så lite. Et likerklikk krever knapt noen innsats, og det følger ingen forklaring med. Likevel stopper jeg opp når jeg ser navnet hans. For noen uker siden prøvde jeg å forstå hvorfor jeg ikke fikk nok oppmerksomhet fra ham. Nå kommer det små drypp av den, etter at jeg har gått.
Jeg vet ikke om det er en vane, vennlighet, følelser som fortsatt er der, eller noe han knapt tenker over. Jeg vet heller ikke om han skjønner at jeg legger merke til det.
De klikkene sier ingenting om han vil snakke, eller om noe mellom oss ville blitt annerledes. Men jeg elsker ham fortsatt, så for meg føles de ikke helt likegyldige.
Han virket innforstått med at det var over. Så dukker navnet hans opp under enda et innlegg, og jeg sitter igjen og lurer på om han mener noe med det.
