Jeg er 38 og har nettopp opplevd mitt første brudd. Jeg venter hele tiden på at jeg skal begynne å gråte. I stedet er jeg småkvalm, fryser og kjenner det som om jeg har flere følelser i kroppen enn jeg klarer å få ut.
Vi hadde datet i litt over tre måneder. Han er 35. For to uker siden hadde vi praten der vi ble enige om at vi var kjærester, så jeg trodde vi var på samme sted. Jeg hadde knapt rukket å venne meg til å være i et forhold før det var slutt.
Han var respektfull da han avsluttet det. Det er jeg glad for, selv nå. Vi snakket om kanskje å ta en prat som venner om noen uker. Jeg vet ikke om det er noe vi faktisk kommer til å gjøre, eller om det bare var en skånsom måte å avslutte en vond samtale på.
Dette var mitt første forhold. Jeg er ny i datinglivet, og jeg holdt på å forelske meg i ham. Jeg hadde akkurat tillatt meg å begynne å fortelle familie og kolleger om ham. Nå kjenner jeg meg litt ydmyket av det, selv om det eneste jeg gjorde, var å fortelle om en jeg likte.
Tre måneder høres kanskje kort ut. Men det var lenge nok til at jeg rakk å få følelser, og samtalen for to uker siden ga meg grunn til å tro at han også begynte å kjenne det samme.
I stedet for å sove lå jeg og gikk gjennom forholdet i hodet. Da ble enkelte ting vanskelige å overse. Det var jeg som startet alle meldingssamtalene. Jeg tok initiativ til alle avtalene. Han spurte egentlig ikke hvordan jeg hadde det, og stilte heller ikke de litt dypere spørsmålene som kunne hjulpet ham å bli kjent med meg.
Nå som jeg vet hvordan det endte, virker de tingene tydelige. Mens det sto på, trodde jeg at vi bygde noe sammen. Det gjør vondt å tenke tilbake og se hvor mye av initiativet som kom fra meg.
Kanskje er det nyttig å ha sett det neste gang. Akkurat nå ligger jeg fortsatt våken og tenker på et forhold jeg nettopp hadde begynt å fortelle folk om. Jeg er uvel i magen. Jeg fryser. Tårene har ennå ikke kommet.
