Jeg er førti, skilt etter sju års ekteskap og på vei tilbake til datinglivet for alvor. Det er nok å tenke på fra før, men hjernen min har tydeligvis funnet plass til enda et spørsmål: Hva kommer folk til å anta om meg når de ser tatoveringene mine?
Jeg har mange. En stor på brystet, en hel arm og flere på beina. Noen synes på bildene i datingprofilen min, så den som ser ordentlig etter, bør være forberedt på litt blekk. Men noen få bilder viser ikke nødvendigvis hele omfanget.
Jeg elsker tatoveringene mine. Alle sammen. Jeg sitter ikke og angrer på gamle valg eller lurer på hva jeg tenkte. Jeg vil ikke fjerne dem, og jeg skulle ikke ønske jeg hadde valgt annerledes. Usikkerheten kommer når jeg begynner å tenke på hva andre vil lese inn i dem.
Det jeg særlig er redd for, er å bli plassert i en bestemt bås før vi egentlig har rukket å snakke sammen. En de gjerne vil ligge med, men ikke ha et seriøst forhold til. En som kan være morsom en stund, så lenge det aldri blir snakk om å møte familien.
Det føles ubehagelig å skrive det, for jeg vet ikke om dette er noe jeg faktisk kommer til å oppleve, eller om jeg gjør bekymringen større i mitt eget hode. Jeg har ingen rekke med dater bak meg der folk har behandlet meg sånn. Jeg står helt i starten og lurer på hva som venter.
At noen ikke liker tatoveringer, er én ting. Folk tiltrekkes av forskjellige ting, det skjønner jeg. Det som plager meg, er tanken på at noen kan være interessert i meg og samtidig ha avskrevet meg som en mulig kjæreste på grunn av dem.
Derfor er jeg nysgjerrig på erfaringene til andre som har mange tatoveringer. Har dere opplevd dette skillet? Har noen gjort det tydelig at tatoveringene påvirket hvilken plass de kunne se for seg at dere fikk i livet deres?
Jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut. Jeg skulle bare gjerne visst hvor ofte jeg må forklare at det finnes et menneske under all kunsten.
