Jeg leste en kommentar som påsto at Nvidias Jensen Huang beholdt den velkjente skinnjakka på i senga. Hjernen min svarte umiddelbart med et bilde av Fonzie som hopper over en hai i sin. Jeg aner ikke om kommentaren var sann. Tydeligvis har jeg likevel et beredskapslager av bilder med skinnjakker.
Da jeg var yngre, syntes jeg skinnjakker var omtrent det kuleste som fantes. Tok du på deg en, var en betydelig del av personligheten på plass. Resten kunne du sikkert finne ut av på motorsykkelen.
Nå er jeg mindre overbevist om at jakka kan gjøre hele jobben. På noen virker den så naturlig at jeg knapt tenker over den. På andre legger jeg merke til jakka først og blir sittende og vente på at personen skal ta den igjen. Mye avhenger av resten av stilen. Og av om de ser ut til å kunne bevege armene.
Det gjelder tiltrekning også. Jeg skjønner appellen, men skinn gir ikke automatisk uttelling lenger. Personen inni er fortsatt plagsomt relevant.
Så er det klimaet der jeg bor. Det er sjelden kaldt nok til lange ermer, noe som begrenser mulighetene mine til å bygge en mystisk identitet rundt en jakke. De fleste dager sørger lufta allerede for mer isolasjon enn jeg har bedt om.
Jeg eier riktignok en tynn bikerjakke i kunstskinn. Den bruker jeg som regnjakke om vinteren. Den yngre utgaven av meg ville kanskje ment at en skinnjakke skulle signalisere fare, mystikk og muligens en broket fortid. Min signaliserer stort sett at jeg har sjekket værmeldingen.
