Jeg har vært på date med to forskjellige kvinner, og begge gangene ble jeg klein. Det holder tydeligvis å være interessert i noen for at jeg skal glemme at jeg har deltatt i en samtale før.
Med den ene ble det faktisk en date til. Det virker som en relevant opplysning, men hjernen min har arkivert den et sted jeg ikke har tilgang til.
Den andre sa at vi nok passet bedre som venner. Hun sa «venner». Jeg hørte «taper». Jeg vet at det ikke er det samme, og at det er jeg som legger til det siste. Det føles likevel ganske overbevisende når jeg allerede er flau.
Det som plager meg, er hvor fort kleinheten blir det eneste jeg husker. Jeg vil møte noen, men etterpå tenker jeg bare på hvor utilpass jeg var, og hvor godt det syntes. Dating skal visst involvere et annet menneske. Jeg driver mest med intern evaluering.
Jeg vet at jeg må fortsette å prøve. At noen ville møte meg igjen, tyder jo på at nervene ikke har ødelagt absolutt alle muligheter. Akkurat nå er jeg likevel frustrert. Tanken på å sitte foran en ny person og bli klein igjen frister mindre enn jeg hadde håpet.
