På vår første date i 2018 sa hun som nå er kona mi, at hun ønsket seg en eventyrlysten mann som elsket naturen. Jeg var en usikker nerd som trivdes inne, med klimaanlegg og dataspill. Så jeg sa selvfølgelig at jeg var en ivrig turgåer og elsket å telte.
Jeg trodde løgnen skulle holde gjennom et par drinker. Jeg hadde ikke regnet med å måtte opprettholde den i høyden.
Sju år senere har vi vært gift i tre år og eier ultralett turutstyr til 4000 dollar. Det er mye penger for å ha det vondt med litt mindre vekt på ryggen. I stua henger innrammede bilder av oss på fjelltopper jeg nådde mens jeg brakk meg. De er fine å se på fra sofaen.
Hver ferie blir en fire dager lang tur langt fra folk. Fire dager med kalde steiner, mygg og frysetørket mat rett fra folieposen. Jeg later som jeg storkoser meg, mens jeg savner hver eneste hverdagslige bekvemmelighet jeg tidligere tok for gitt.
Jeg hater skitt. Jeg hater insekter. Jeg hater å fryse. Det er noen ulemper ved en hobby som går ut på å sove på bakken, blant insekter, mens man fryser. Men utstyret er i orden.
Det verste er ikke engang gåingen. Det er når vi sitter ved bålet etterpå, og hun ser på meg med så mye kjærlighet og sier hvor sjelden det er å finne noen som deler lidenskapen hennes. Hun er lykkelig. Vi gjør noe hun elsker, sammen. Og jeg sitter der og vet at begeistringen fra den første daten bare var et forsøk på å få daten til å vare.
Jeg vet at jeg kan fortelle henne sannheten. Samtidig føles det som jeg er omtrent seks år for sent ute med den samtalen. Nå er det spesialutstyr inne i bildet. Og et ekteskap. Og en liten samling fotografiske bevis mot meg.
Så hun ser over bålet på den eventyrlystne mannen sin, og jeg ser tilbake i de dyre turklærne mine. Hjemme finnes det klimaanlegg og et dataspill jeg kunne ha spilt. I stedet har jeg visst forpliktet meg til å dø på et fjell fordi jeg ikke turte å si at jeg helst ville være inne.
