Jeg nøt en privat stund for meg selv da jeg bestemte meg for å se på Instagram-profilen til han jeg er forelsket i. Jeg regnet med at dette skulle foregå uten publikum.
Så hørte jeg en stemme.
«Hallo?»
Jeg hadde ikke ventet dialog.
Han sa hallo igjen. Så sa han navnet mitt og spurte om jeg var der. Et øyeblikk var jeg mest opptatt av hvorfor jeg kunne høre ham i det hele tatt. Jeg hadde åpnet profilen hans. Så vidt jeg visste, var det noe man så på.
På et eller annet vis hadde jeg startet en videosamtale.
Jeg kan fortsatt ikke forklare hvilke trykk som førte dit. Telefonen hadde tydeligvis fått den informasjonen den trengte, og sett liten grunn til å involvere meg videre.
Jeg grep den i panikk. Jeg hadde ikke klær på meg. Han hadde svart, og han så meg.
Jeg skrek. Det var det eneste jeg klarte å bidra med akkurat da. Det oppklarte svært lite.
En utilsiktet videosamtale hadde vært pinlig nok. Nå måtte jeg i tillegg forklare hvorfor jeg satt uten klær og så på Instagram-profilen hans. Noen ganger hjelper det å gi litt bakgrunn. Dette føltes ikke som en av de gangene.
Så ja, nå vet han at jeg liker ham. Jeg hadde vel sett for meg at han skulle få vite det under litt mer kontrollerte forhold. Med ord jeg hadde valgt selv, for eksempel. Gjerne med klær på.
I stedet fikk han en videosamtale, et skrik og en forklaring jeg svært gjerne skulle ha slettet fra min egen livshistorie.
Jeg vurderer navnebytte, flytting til utlandet og vitnebeskyttelse. Men de ber sikkert om å få vite hva som har skjedd. Det kan bli et problem.
