Jeg er 25 og har begynt å studere igjen. Det har blitt mye tyngre enn jeg så for meg. Jeg studerer på fulltid og jobber fulltid, samtidig som jeg prøver å ha et forhold og litt sosialt liv. På toppen kommer vedvarende problemer med moren min og en bil som stadig gir meg enda en ting å ordne.
Noen dager går det rundt. Andre dager angrer jeg på at jeg begynte. Vi er kommet så langt ut i semesteret at det ikke lenger føles som et alternativ å droppe noe, og jeg er utslitt.
Sexlysten er helt borte. Kjæresten min er 27 og har mye mer lyst enn meg akkurat nå. Han føler seg uønsket og lite elsket, mens jeg strever med å komme meg gjennom alt jeg allerede har foran meg.
Etter en særlig tøff uke med studiene og moren min fortalte jeg ham endelig hvor overveldet jeg var. Det skjedde mens jeg sa nei til sex. Jeg sa at jeg visste jeg hadde vært fjern, at det ikke handlet om ham, og at jeg trengte overskudd for å kjenne lyst.
Han sa at han ikke forsto hvorfor sex ikke virket avstressende for meg. Så spurte han hva vi kunne gjøre for at jeg skulle få det bedre. Jeg hadde ikke noe svar. Det var ikke ett bestemt problem vi kunne løse, og så ville resten ordne seg.
Etterpå har han kjøpt ting til meg og gjort en innsats for at jeg skal føle meg sett og hørt. Det satte jeg pris på, og en stund hjalp det. Men omsorgen fjernet ikke arbeidsmengden, problemene med mamma eller biltrøbbelet. Lysten kom heller ikke tilbake.
Nå virker han enda mer frustrert over at vi fortsatt ikke har sex. Det gjør at jeg opplever omtanken annerledes. Jeg tar meg i å lure på om han støtter meg fordi jeg har det vanskelig, eller fordi han håper det skal få meg til å ville ha sex igjen.
Jeg vet ikke om det ligger en baktanke bak. Men presset jeg kjenner etterpå, gjør det vanskeligere å ta imot det gode han gjør.
Nylig sa jeg at sex åpenbart er viktigere for ham enn for meg akkurat nå. Der står vi fast. Hvordan ber jeg om støtte uten press mens jeg kommer meg gjennom semesteret, og får ham til å forstå det uten at han føler seg fullstendig avvist?
