Det er en egen type forvirring i å høre at en mann ikke er klar for et forhold, og så se ham bli sammen med den neste kvinnen han møter. Han kunne altså binde seg. Bare ikke da det var meg han traff.
Jeg har opplevd varianter av dette flere ganger. Vi blir kjent, jeg er ærlig om hva jeg vil, og han ønsker ikke å forplikte seg. En stund senere er han kjæresten til noen andre. Da lurer jeg på om tidspunktet plutselig passet bedre, om følelsene var annerledes, eller om den første forklaringen bare var lettere å gi.
Jeg spør av nysgjerrighet. Jeg sitter ikke og håper at en gammel nesten-kjæreste skal komme tilbake med et nytt tilbud. Jeg skjønner også at jeg ikke automatisk er den rette for noen bare fordi jeg er oppriktig. To mennesker kan ønske forskjellige ting uten at noen har gjort noe galt.
Det jeg særlig lurer på, er hva som skjer når noen kommer tilbake. Kan en mann som ikke kunne, eller ikke ville, binde seg, oppriktig ha blitt klar for å bygge et forhold? Når folk sier at en mann forandrer seg for en kvinne han elsker, hvordan oppleves det fra hans side? Og særlig når han er 23: Hva tenker han egentlig at kjærlighet og forpliktelse innebærer?
Å savne noen er ikke det samme som å ønske seg forholdet den personen ba om. Men i starten kan de to tingene høres ganske like ut. Et varmt gjensyn kan vise at tiltrekningen fortsatt er der, uten å si stort om hva som ellers har forandret seg.
Så har vi dem som aldri kommer tilbake, men som likevel sørger for at eksen får se den nye kjæresten. Er det ment som et budskap? Eller legger jeg mening i noe jeg egentlig ikke kjenner bakgrunnen for?
Jeg vil gjerne høre fra menn som har vært på den andre siden av dette. Hvis du kom tilbake og var klar, hva hadde faktisk endret seg? Og hvis du ble sammen med den neste kvinnen: Var du blitt klar for et forhold, eller hadde du møtt noen du ønsket et forhold med?
