Kjæresten min lo litt da jeg spurte om å få se telefonen hans. Så ga han den til meg, helt frivillig. Jeg så gjennom noen meldinger og kjente at jeg gjorde noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å be om.
Vi har hatt problemer med tilliten i det siste, og det har handlet om eksen hans. I dag snakket vi ordentlig om det. Jeg ønsket at samtalen skulle hjelpe, men ba likevel om å få sjekke telefonen. Bare det å høre meg selv spørre føltes uvant.
Jeg har aldri sett på meg selv som en som leser meldingene til kjæresten sin. Før i dag ville jeg nok sagt det uten å nøle. Nå må jeg forholde meg til at jeg faktisk ba om det da jeg ble usikker nok.
Han sa ja. Jeg tok ikke telefonen i skjul, og han visste hva jeg gjorde. Det betyr noe for hvordan det skjedde. Likevel har jeg dårlig samvittighet for at jeg ønsket å se i utgangspunktet.
Jeg tenker stadig på hvor lett han ga den fra seg. En liten latter, så lå telefonen hos meg, og plutselig kunne jeg lese samtalene hans. Jeg vet ikke hva latteren betydde. Kanskje forespørselen var en bagatell for ham. Kanskje den endret noe i måten han ser meg på.
Jeg vil heller ikke tolke det at han lot meg se, som et svar på alt jeg ikke har spurt om. Han ga meg lov der og da. Jeg vet fortsatt ikke om han ble såret, om han forsto hvorfor jeg spurte, eller om han bare ville at vi skulle komme oss videre.
Så nå sitter jeg og lurer på hva jeg bør gjøre. Skal jeg be om unnskyldning for at usikkerheten min førte meg dit? Vil det hjelpe å ta det opp, eller drar jeg fram igjen noe han opplever som ferdig? Vi har allerede hatt én vanskelig samtale i dag. Jeg lurer på om jeg skylder ham en til.
