Jeg fortalte personen jeg er forelsket i, at en annen fyr liker meg, men at jeg ikke liker ham tilbake. Slengte det helt tilfeldig inn i samtalen, omtrent som en oppdatering om kø på ringveien.
Opplysningen var korrekt. Hvorfor den skulle deles akkurat der, er mer uklart.
Nå lurer jeg på hvorfor jeg sa det. Av alle jeg kunne ha orientert om at noen er interessert i meg, valgte jeg altså den jeg selv er interessert i. Et lite publikum, men et komplisert et.
Kanskje det hørtes helt avslappet ut. Folk nevner jo ting. Det må være mulig å fortelle at noen liker deg uten at det ligger en diplomatisk operasjon bak. Jeg vil gjerne at den muligheten tas med i vurderingen.
Likevel blir setningen litt mistenkelig når jeg gransker den. Prøvde jeg å virke attraktiv? Ville jeg gjøre det klart at jeg ikke var interessert i han andre? Eller begynte jeg bare å snakke og overlot til meg selv å finne hensikten etterpå?
Jeg har ikke noe godt svar. Jeg vet hva jeg sa, og at det ikke var nødvendig å si det. Men ganske mye av en vanlig samtale er strengt tatt unødvendig. Ingen krever vedlegg til hver eneste bemerkning.
Det jeg stadig kommer tilbake til, er tillegget: at jeg ikke liker ham tilbake. Tydeligvis mente jeg at personen jeg er forelsket i, trengte både nyheten og mitt offisielle standpunkt.
Så nå sitter jeg med et nokså beskjedent mysterium. Sa jeg noe dumt, eller sa jeg bare noe tilfeldig og satte i gang en altfor grundig gjennomgang etterpå? Selve uttalelsen var kort. Det interne møtet har gått over tiden.
