Jeg startet første date med et håndtrykk. Jeg er 22, hadde gledet meg til å møte ham, og tydeligvis bestemte nervesystemet mitt seg for at vi skulle diskutere en ledig juniorstilling.
Han sa spøkefullt at det føltes som et jobbintervju. Helt rimelig. Jeg hadde jo lagt lista. Heldigvis gikk resten av daten mye bedre. Vi pratet masse, jeg koste meg, og da jeg dro, hadde jeg veldig lyst til å bli bedre kjent med ham.
Jeg er bare usikker på om han fikk med seg akkurat det.
Etter håndtrykket var det ingen fysisk kontakt mellom oss. Samtalen fløt fint da vi først kom i gang, men selv en liten berøring virket som noe jeg burde ha lest bruksanvisningen til på forhånd. Jeg oppfatter egentlig ikke meg selv som spesielt passiv. Sett meg foran noen jeg faktisk liker, så blir jeg likevel veldig opptatt av å holde hendene for meg selv.
Da vi skulle si ha det, fikk jeg en ny mulighet. Jeg ble stående et øyeblikk. Det kunne vært et nyttig øyeblikk, hvis jeg hadde brukt det til noe. I stedet vinket jeg fort og skyndte meg av gårde. Et tydelig signal om at parkeringstiden min holdt på å gå ut.
Han sa heldigvis at han hadde hatt det kjempefint og gjerne ville se meg igjen. Jeg sa at jeg følte det samme. Der klarte jeg i det minste å formidle noe sant med ord.
Nå tenker jeg på date nummer to. Jeg vil ikke at nervene mine skal se ut som manglende interesse. Jeg får inntrykk av at han prøver å gi meg rom, og det setter jeg pris på. Jeg vil bare få fram at jeg gjerne vil komme litt nærmere, hvis han også vil.
Men hvordan gjør jeg det helt konkret? Kan jeg ta ham lett på armen? Ville det vært enklere for oss begge om jeg sa at jeg hadde lyst på en klem da vi møtes? Alt dette virker gjennomførbart helt til det er jeg som skal gjøre det.
Hva er en liten, naturlig måte å ta initiativ til fysisk kontakt på når man er sjenert og veldig interessert? Jeg vil gjerne stille på neste date med noe mer enn et fast håndtrykk.
