De siste årene har minst én eks jeg ikke lenger har kontakt med, dukket opp i innboksen rundt jul. God jul. Godt nytt år. En liten høytidshilsen fra noen jeg allerede hadde oppnådd den ganske praktiske ordningen å ikke snakke med.
Og hvert år har jeg bitt på.
Den første utvekslingen har alltid vært kort. Det er nok en del av forklaringen. En julehilsen krever så lite. Det føles høflig og enkelt å svare, nesten som å gjøre sin plikt som medborger. Jeg må da kunne utveksle noen hyggelige ord med et menneske jeg en gang kjente svært godt.
Det kan jeg tydeligvis. Problemet er å nøye seg med de få ordene.
For vi har fortsatt å snakke etter den første hilsenen. Og før eller siden har jeg angret på at jeg åpnet for kontakt igjen. Det var aldri selve julehilsenen som var hele problemet. Den kom bare på et gunstig tidspunkt og krevde nesten ingenting av meg i starten.
Det er egentlig imponerende hvor lite en slik åpningsmelding trenger å inneholde. Ingen store erklæringer. Ingen lang forklaring på hvorfor vi plutselig skal snakke sammen igjen. Bare et kjent navn og en høytid som tar seg av det meste av høfligheten. Resten har vi klart å ordne selv, med resultater jeg burde huske bedre.
Nå kjenner jeg mønsteret. Jeg har tross alt bidratt med flere års dokumentasjon. Likevel er det ikke sånn at erfaringene automatisk skriver årets svar for meg. Det lille «god jul» ser fortsatt uskyldig ut der det står.
Så nå som høytiden nærmer seg igjen, er spørsmålet det samme: Hva gjør jeg hvis et gammelt navn dukker opp med en hyggelig hilsen? Det tar bare noen sekunder å svare. Jeg har betydelig mer erfaring med hvor mye som kan følge etter.
