En fiktiv komedie om vennskap etter samlivsbrudd.
Jeg kalte leiligheten «Rejected Housewives Suite». Det var en ettroms, så ordet suite gjorde mer arbeid enn planløsningen.
Jeg hadde flyttet inn etter et brudd og ventet meg stillhet. I stedet kom venner med iskrem, vin og egne sammenbrudd av varierende lengde. Dørklokken hadde et mer stabilt kjærlighetsliv enn noen av oss.
Avdeling for korte meldinger og lange tolkninger
Vi kunne bruke førti minutter på «håper du har det fint». Punktumet ble behandlet som et vitne med noe å skjule. Etter hvert innførte vi en regel: Hvis ingen visste hva meldingen betydde, fikk den ikke overta hele kvelden.
Vi begynte med filmkvelder der hovedpersonene tok så dårlige beslutninger at våre egne virket administrative. Ingen ble kurert av en romantisk komedie. Men vi fikk le uten å forklare hvorfor vi trengte det.
Hjertets hittegods
En eske ved døren fikk navnet «ting som skal tilbake». Den skilte seg fra «ting jeg eier og vil gi bort», en juridisk ydmyk, men praktisk forbedring av vårt første system.
En hettegenser ble hentet. En enslig sokk fikk bli. Den hadde vist større evne til forpliktelse enn eieren.
Noen kvelder gråt vi. Andre snakket vi om jobb, mat eller en vaskemaskin som endelig var tømt. Jeg lærte å si fra når jeg ville være alene. Vennene mine kunne tåle en stengt dør uten å tolke den som et nytt brudd.
Leiligheten var ikke terapi. Den var et sted der vi slapp å være interessante, ferdige eller tapre hele tiden. Og der den som kom sist, måtte akseptere kontorstolen.
Les også om hva som skjer med felles venner etter et brudd.
