For et par uker siden var det så lett å snakke med ham at jeg nesten ble litt mistenksom. Vi fant tonen med en gang, og kjemien kom fort. Kunne det virkelig føles så ekte før vi i det hele tatt hadde møttes?
Jeg hadde lyst til å finne ut av det. Vi avtalte å treffes, og for meg var det et naturlig neste steg. Jeg forventet ingen forpliktelser. Jeg ville bare se om praten fløt like lett når vi satt sammen.
Så fikk han kalde føtter. Han var redd det skulle gå for fort.
Jeg prøvde å forstå. Han har vært singel lenge, og jeg lurte på om det var uvant å skulle slippe noen inn etter så mye tid på egen hånd. Kanskje var han redd for å bli såret. Men det var min tolkning. Jeg visste ikke hva som lå bak.
Vi snakket om å møtes en annen gang, men det ble aldri noen konkret plan. Han foreslo ikke noe og virket heller ikke særlig opptatt av å få det til. Jeg ble sittende og vente på en oppfølging som ikke kom.
Til slutt sa jeg at jeg var frustrert. Han svarte at han ikke ville snakke om det.
Det skuffet meg mer enn at han først hadde trukket seg. Jeg kunne forstå at han trengte tid. Det var vanskeligere å forstå hvordan vi skulle bli kjent hvis vi ikke engang kunne snakke om å møtes.
Siden har vi hatt mye mindre kontakt. Meldingene hans er blitt knappe, han driver sjelden samtalen videre, og han virker ikke særlig ivrig etter å svare. Det er lite igjen av entusiasmen fra de første samtalene.
Jeg synes det er litt flaut hvor mye jeg fortsatt holder fast ved starten. Jeg er interessert i ham, og det føles synd å gi slipp før vi har fått undersøkt om det kan bli noe. Samtidig er det som virket lovende, stadig mer et minne.
Jeg forventer ikke at han skal overse det han er redd for, eller følge mitt tempo. Jeg ønsker bare et tegn på at han fortsatt vil møte meg, selv om han trenger mer tid.
Nå har vi ingen ny avtale, og praten har stilnet. Er han bare forsiktig, eller har interessen hans endret seg mens jeg fortsatt tenker på hvordan det begynte?
