Jeg har begynt å prate med en fyr, og så langt går det fint. Det er så tidlig at det egentlig ikke er stort å fortelle. Likevel har jeg allerede begynt å bekymre meg for noe som kanskje ligger langt fram i tid.
Jeg har kommet ut av et ti år langt forhold. Før denne nye kontakten i det hele tatt har blitt til noe, sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal klare å være komfortabel med å kle av meg foran en annen mann.
Det føles litt tullete å grue seg til noe som verken har skjedd eller nødvendigvis kommer til å skje. Vi holder jo fortsatt på å bli kjent. Men hodet mitt har funnet en mulig framtidig bekymring og bestemt seg for å ta den på forskudd.
Det rare er at jeg har trent en del. Jeg er antakelig i bedre form enn jeg har vært på flere år. Jeg skulle tro det ville hjelpe, og kanskje gjør det det også. Men å være fornøyd med hva kroppen min får til, er tydeligvis ikke det samme som å være trygg på at noen nye skal se den.
Etter ti år med én person blir det å være naken ganske hverdagslig. Man trenger ikke presentere seg på nytt hver gang klærne kommer av. Man har et helt liv sammen rundt seg, og vet at den som ser på, allerede er glad i en.
Med en ny person har jeg ikke den tryggheten ennå. Jeg aner ikke hva han ville lagt merke til, eller om det jeg selv er usikker på, ville streifet ham engang. Dermed får mine egne, lite velvillige gjetninger god plass.
Jeg husker ikke at tanken gjorde meg like sårbar da jeg var yngre. Nå er det særlig det ukjente som gjør meg nervøs: å bli sett før vi har rukket å bli ordentlig trygge på hverandre.
Foreløpig prater vi bare, og jeg liker det. Jeg vil gjerne klare å nyte det uten å hoppe rett til øyeblikket jeg gruer meg mest til.
Dere som har begynt å date igjen etter et langt forhold: Kom tryggheten gradvis tilbake? Eller var dere fortsatt nervøse da dere lot noen nye se dere nakne?
