Kjæresten min likte ikke at jeg gikk uten BH under skjorta. Jeg sa at jeg kunne begynne å bruke en. Det var ingen stor sak for meg, så jeg syntes det var enkelt å ta hensyn til ønsket hans.
Da sa han: «Du gjorde en feil da du gikk med på det så lett.»
Det skjønte jeg ikke. Han hadde sagt hva han foretrakk, jeg hadde tenkt over det og sagt ja. Plutselig var det selve enigheten som talte imot meg.
Jeg liker å være underdanig sammen med kjæresten min. Det er noe jeg velger selv, og jeg har ikke behov for å diskutere hver minste ting. Hvis han ønsker noe som koster meg lite og ikke plager meg, er jeg ofte helt komfortabel med å gi ham det.
Samtidig er jeg selvstendig. Jeg har fått til mye på egen hånd, har egne meninger og er trygg på å si dem høyt. Når noe betyr noe for meg, tar jeg gjerne diskusjonen. Da forventer jeg at han forklarer sitt syn, og jeg er klar til å forklare mitt.
Men akkurat denne BH-en betydde ikke nok for meg til at jeg ville krangle om den. At jeg sa ja, viste bare hvor lite det sto på spill for min del. Reaksjonen hans fikk meg til å lure på om han hadde lest noe helt annet inn i det.
Forventet han motstand? Ville han vært mer fornøyd med svaret mitt hvis vi først hadde diskutert? Jeg vet ikke. Jeg var tilfreds med avgjørelsen min helt til han antydet at jeg hadde håndtert det feil.
Nå lurer jeg på hvordan menn oppfatter denne typen imøtekommenhet i et forhold. Kjennes det som omtanke og et lett samspill, eller kan det få noen til å stole mindre på dømmekraften din?
Jeg tror ikke én forvirrende kommentar forteller meg alt om ham. Men jeg vil gjerne forstå den. Hvis jeg står fritt til å si imot når noe betyr mye for meg, burde jeg vel også kunne si ja når det ikke gjør det?
