Jeg har endelig sagt til kjæresten min at jeg ikke elsker henne slik hun elsker meg. Vi har vært sammen i noen år. Jeg er tretti, hun er trettien, og forholdet har blitt en stor del av livet til oss begge. Det gjorde vondt å si det høyt.
Jeg er veldig glad i henne. Det gjorde samtalen vanskeligere, og dagene etterpå har heller ikke vært enkle. Følelsene jeg har for henne, er ekte. Men «glad i» var det jeg kunne si ærlig, når det hun ønsket å høre, var noe mer.
Hun ville ikke gjøre det slutt. Hun ba om at vi fortsatte en stund og så hva som skjedde. Hun sa at hun kunne akseptere at følelsene var mer ensidige akkurat nå. Jeg hadde samlet mot til å si noe jeg trodde kunne avslutte forholdet. Jeg hadde ikke tenkt gjennom hva jeg skulle gjøre hvis hun hørte det og likevel ville bli.
En del av meg vil ta henne på ordet. Nå vet hun hvordan jeg har det. Hun ber om mer tid med den kunnskapen, og jeg vil ikke avfeie valget hennes bare fordi jeg hadde ventet en annen reaksjon.
Men jeg blir sittende fast i hva denne tiden egentlig skal bety. For henne kan den være en mulighet til at følelsene mine vokser. For meg kan den være en måte å utsette tapet av noen jeg er glad i. Mens vi fortsatt er sammen, kan de to tingene se ganske like ut.
Jeg er redd for å bli alene igjen. Jeg skulle ønske det ikke var en del av dette, for det gjør det vanskeligere å stole på mitt eget håp. Når jeg lurer på om kjærligheten kan bli dypere, må jeg også spørre meg hvor mye frykten for ensomhet påvirker svaret.
Å avslutte nå føles brutalt når hun ber om å fortsette. Å bli føles også brutalt når jeg ser for meg at hun venter på noe jeg kanskje aldri kan gi henne. Jeg vet ikke om mer tid vil forandre følelsene mine, eller bare føre oss tilbake til den samme samtalen senere, med enda mer å miste.
Hun vet det jeg strevde med å si, og hun vil fortsatt prøve. Vil jeg ha mer tid fordi jeg tror på en framtid med henne, eller fordi jeg er redd for at livet vi har nå, skal ta slutt?
