Hva er det mest latterlige du har gjort fordi du trodde det var en sjanse for å få deg noe? Nøkkelordet er «sjanse». Det er overraskende god plass til dårlig dømmekraft i det ordet.
Hvor langt dro håpet deg? Ble det en tungvint reise, en aktivitet du overhodet ikke var interessert i, eller en hel kveld der du lot som du ikke var trøtt? Dette er bare mulige eksempler. Jeg vil høre hva du faktisk gjorde, gjerne med de praktiske detaljene som gjør historien enda verre.
Jeg er særlig interessert i øyeblikket da planen begynte å virke fornuftig. Det må vel ha vært et slikt øyeblikk. Et sted mellom det første forslaget og punktet der det var for sent å snu: Tenkte du at dette var en helt rimelig måte å bruke tiden din på? Eller visste du hvor absurd det var, og bestemte at det fikk bli morgendagens problem?
Og hva bygde du håpet på? Var interessen tydelig gjensidig, eller hadde en vennlig samtale blitt forfremmet til noe langt mer lovende? Håpet er effektivt når det gjelder å fylle hullene i bevismaterialet.
Historien trenger ikke ende med sex. En lang hjemreise holder fint. Det samme gjør oppdagelsen av at du har meldt deg frivillig til noe du nå faktisk må fullføre.
Hva gjorde du, og når gikk det opp for deg at du kanskje hadde tolket situasjonen i overkant optimistisk?
