Da jeg konfronterte kona mi med at hun hadde vært utro, prøvde hun ikke å nekte. Jeg er 42. Den andre mannen er tidlig i tjueårene og, ifølge henne, en av de peneste mennene hun noen gang har sett i virkeligheten. Det sa hun rett ut. Jeg var ikke forberedt på å få akkurat den opplysningen så tydelig servert.
Hun sa at hun ikke hadde klart å motstå ham fysisk. Hun virket ikke særlig nølende da hun forklarte det heller. Jeg satt fortsatt og prøvde å ta inn hva hun hadde gjort, mens hun fortalte hvor tiltrekkende han var.
Så kom det hun tydeligvis mente skulle berolige meg: Hun ville aldri forlatt meg for ham. Et seriøst forhold var helt utenkelig. Han bor hos moren sin, har verken penger eller ambisjoner og er, etter hennes vurdering, ikke spesielt smart.
Hun lo til og med litt av tanken på å skulle ha en ordentlig samtale med ham. Slik hun beskrev ham, var utseendet og den fysiske tiltrekningen det eneste han hadde å by på. Han var ingen hun ville vært kjæreste med, langt mindre giftet seg med.
Jeg skjønner hva hun forsøkte å si. Hun vil beholde livet vi har sammen. Men det hjalp ikke å høre henne snakke nedsettende om ham. Hun hadde altså satt ekteskapet vårt på spill for en hun ikke engang så ut til å respektere.
Hun sier at hun elsker meg, at hun vil være gift med meg, og at det bare skjedde én gang. Jeg har blitt og gitt henne en ny sjanse, delvis fordi jeg har valgt å tro på det. Det er der vi står nå. Hva jeg føler om alt sammen, har jeg fortsatt ikke fått helt tak på.
Det jeg stadig vender tilbake til, er hvor selvfølgelig hun brukte utseendet hans som forklaring. Hun virket nesten som om hun ventet at jeg skulle bli lettet over at hun ikke ønsket en framtid med ham. Jeg sitter fast i at hun ønsket det ene møtet nok til å risikere framtiden hun sier hun vil ha med meg.
Er det andre som har blitt etter å ha hørt noe sånt? Ikke at partneren hadde forelsket seg i en annen, men at noen var så tiltrekkende at det i seg selv ble nok?
