Kjæresten min har begynt å kalle meg kona si og seg selv mannen min. I et annet forhold kunne det vært en måte å snakke om framtiden på. Hos oss dukket det opp under et rollespill. Det som gjør det litt komplisert, er at jeg allerede har en mann.
Mannen min er et fantastisk menneske, og vi har levd polyamorøst i tre år. Det å ha en annen partner er en del av rammene for ekteskapet vårt. Jeg så for meg ulike forhold, forskjellige former for nærhet og sikkert noen overraskelser underveis. Jeg hadde bare ikke sett for meg å kalle enda en mann for ektemannen min.
Forholdet til kjæresten min er nytt. Vi har hatt en dominant og underdanig dynamikk helt fra starten, og forholdet kjennes som akkurat det jeg trenger. Vi driver mye med frivillig rollespill og bruker ulike navn på hverandre. Det er altså ikke uvant for oss å ta på oss en rolle eller bruke en bestemt tittel mens vi leker.
Derfor har min egen reaksjon overrasket meg. I utgangspunktet synes jeg ikke det er noe galt med å bruke de ordene i et rollespill. Men når han får meg til å kalle ham mannen min, blir jeg urolig og faller ut av det vi holder på med. Det høres lekent nok ut i teorien. Når jeg selv skal si det, får ordene plutselig en helt bestemt betydning.
Vi snakket litt om det etter første gang det skjedde. Likevel har ikke den samtalen helt avklart det for meg. Jeg lurer fortsatt på om jeg legger mer i tittelen enn jeg trenger, særlig siden vi er komfortable med så mange andre navn og roller.
Jeg jobber også med forestillinger jeg har med meg fra monogami. Det er jeg ikke ferdig med. Samtidig har det å være åpen for flere partnere aldri automatisk betydd at jeg ønsker flere ektemenn, heller ikke i språket vi bruker privat.
Jeg er glad i forholdet vårt slik det er. Det er akkurat dette ordet jeg snubler i. Har andre opplevd at et rollespill de ellers liker, plutselig ikke fungerer på grunn av et navn eller en tittel? Og begynt å lure på om ordet betyr mer for dem enn de var klar over?
