For omtrent en måned siden avsluttet jeg det med en mann jeg hadde datet i noen måneder. Han var snill, hyggelig å være sammen med og en jeg likte godt. Men den romantiske og fysiske tiltrekningen kom aldri helt. Jeg gikk og ventet på at den skulle dukke opp.
Jeg er 30 og ville gi det en ordentlig sjanse. Det virket rimelig at følelser kunne trenge mer enn én eller to dater på å utvikle seg, særlig når det var så mye ved ham jeg satte pris på. Jeg ville ikke avskrive et mulig forhold bare fordi jeg ikke kjente et sterkt sug med en gang.
Så vi fortsatte å møtes. Jeg ble bedre kjent med ham, og alt jeg likte ved ham, var fortsatt der. Det var bare følelsene mine som ikke utviklet seg videre. Til slutt gjorde jeg det slutt.
Det jeg fortsatt tenker på, er hvor vanskelig det var å vite når det ikke lenger ga mening å vente. I starten føltes «kanskje det kommer» som en reell mulighet. Etter noen måneder hang jeg fremdeles fast i det samme kanskje.
Jeg kan lettere beskrive hva som manglet, enn forklare hvorfor det manglet. Han hadde ikke gjort noe galt. Jeg trivdes sammen med ham. Men jeg kjente ikke det jeg måtte ha kjent for å kunne fortsette som kjæresten hans og være ærlig om følelsene mine.
Nå er jeg nysgjerrig på hvordan andre opplever dette, særlig menn som dater i trettiårene. Merker dere som regel ganske tidlig om dere er tiltrukket av noen? Kan dere glede dere til flere dater og likevel være usikre, eller pleier usikkerheten i seg selv å si dere noe?
Jeg vil spesielt gjerne høre om de gangene tiltrekningen faktisk vokste fram. Var det en liten gnist fra starten som ble sterkere? Eller gikk dere fra å like noen som menneske til å få lyst på et romantisk forhold med dem?
Jeg tenker ikke at alle menn fungerer likt, eller at kvinner fungerer på en annen måte. Jeg lurer på hvordan dette har vært for andre. Når du liker personen og fortsetter å håpe på mer, hvordan vet du at enda en date ikke lenger handler om å gi det en sjanse?
