Det er et øyeblikk på dater jeg har begynt å legge merke til. Vi sitter og prater, stemningen er god, og så nevner jeg at jeg leier. Noen ganger kjennes det som om noe kjølner. Det skjer ikke noe dramatisk, men jeg synes jeg merker en forskjell.
Jeg vet jo ikke hva den betyr. Likevel har det skjedd ofte nok de siste årene til at jeg har begynt å lure: Er det å eie bolig et krav i datinglivet som jeg har gått glipp av?
Jeg betaler regningene mine og bor alene. Jeg tjener over 80 000 dollar i året, og det kommer man ganske langt med der jeg bor. Jeg har en solid jobb med pensjonsordning. Så vidt jeg kan vurdere, er den også ganske trygg med tanke på både økonomiske nedgangstider og kunstig intelligens. Det er mye stabilitet i livet mitt, selv om jeg ikke eier boligen.
Jeg har bare fulgt en litt annen tidsplan. Jeg brukte tjueårene og de første årene av trettiårene på å undervise i engelsk i Asia. Da jeg kom hjem, begynte jeg som 35-åring å bygge en karriere andre hadde startet på rundt ti år tidligere. Årene utenlands er en del av livet mitt, men de ga meg ikke samme økonomiske utgangspunkt som om jeg hadde blitt hjemme og spart til egenkapital.
Nesten alle kvinnene jeg har datet, har eid sin egen bolig. Det betyr ikke at de har sett ned på meg fordi jeg leier. Men forskjellen blir vanskelig å overse når jeg allerede sitter og lytter etter en endring i tonefallet.
Kanskje hører de «jeg leier» og tenker usikker jobb, ubetalte regninger og en som fortsatt prøver å få orden på voksenlivet. Eller kanskje det er jeg som lager den historien og så synes jeg hører den i stillheten.
Jeg har hatt en pause fra dating siden juni. Bolig er ikke det eneste som gjør meg nølende til å begynne igjen, men det har blitt enda en ting jeg ser for meg at jeg må forklare.
Hvis en person ellers virker stabil og dere passer godt sammen, spiller det noen rolle for deg om vedkommende leier? Og hvis det gjør det: Hva forteller det å eie bolig som resten av livet deres ikke forteller?
