Hver morgen sender jeg henne en god morgen-melding. Hun sier at hun gleder seg til den, og som regel svarer hun. Etter alt vi har vært gjennom, liker jeg å ha en liten vane som føles enkel og trygg.
Men noen morgener kommer det ikke noe svar. Først når dagen nesten er over, dukker det opp en melding: «Herregud! Jeg trodde jeg hadde svart deg!»
Jeg er 50, og hun er 42. Vi begynte å date for over et år siden, men avsluttet etter jul fordi forholdet begynte å bli for alvorlig. Tre uker senere var vi tilbake i hverandres liv, denne gangen i en uavklart greie som varte i seks måneder.
Hun avsluttet det fordi hun mente vi var for gamle til å holde på sånn. Vi har aldri vært særlig flinke til å snakke om hva vi føler for hverandre. Det forklarer kanskje hvordan vi kunne tilbringe så mye tid sammen uten å bli enige om hva vi egentlig drev med.
Den pausen varte også i tre uker. Etter hvert fikk vi noen ordentlige samtaler om å være sammen på ordentlig. Nå dater vi igjen.
I et par dager kan kontakten være kjempefin. Vi kan snakke om alvorlige ting, småprate eller flørte, og hun er til stede i samtalen. Så følger en dag eller to hvor jeg knapt hører fra henne.
Hun har to og en halv jobb. Jeg respekterer at hun har mye å gjøre, og forventer ikke at vi skal sende meldinger gjennom arbeidsdagen. Vanligvis lar vi hverandre jobbe i fred og snakker om kvelden. Det som gjør meg urolig, er vekslingen mellom mye og lite kontakt, og forklaringen om at hun trodde hun allerede hadde svart.
Jeg har bare datet i noen få år etter at smarttelefoner ble en del av hverdagen. Jeg vet at jeg blir engstelig med henne, og kjenner meg igjen i beskrivelsen av en engstelig tilknytningsstil. Likevel sliter jeg med å forstå hvordan man glemmer om man har svart på en melding man sier man liker å få.
Jeg vet at det nærliggende rådet er å snakke med henne. Vi har endelig klart å ha noen ærlige samtaler, så jeg vet at vi kan. Akkurat denne synes jeg det er vanskeligere å finne ordene til.
Når svaret endelig kommer, blir jeg glad for å høre fra henne. Samtidig sitter jeg fortsatt og lurer på hva som skjedde med morgenen.
