En mann kan være helt sikker på at han ikke vil bli sammen med en kvinne, og likevel kjenne at det stikker når hun får kjæreste. Det er akkurat den motsetningen jeg blir nysgjerrig på. Hva opplever han egentlig å ha mistet, når et fast forhold med henne aldri var planen?
Spørsmålet er mest interessant når ønsket om å holde det uforpliktende var oppriktig. Han gikk ikke i hemmelighet og ventet på å bli klar for et forhold. Hun trenger heller ikke å ha ventet på at han skulle ombestemme seg. Begge kan ha trivdes med det de hadde, og forstått begrensningene, uten å ha sett for seg hvordan slutten ville kjennes.
Jeg ville først skilt mellom å savne henne og å ønske seg et annet forhold til henne. Å glede seg til å møtes, like selskapet hennes og kjenne seg ønsket kan bety mye, selv uten planer om et liv sammen. Når det forsvinner, er det noe å savne. At de møttes uten forpliktelser, sier ikke alt om hva han følte.
Samtidig er det forskjell på å vite at noe kan ta slutt, og å oppdage at det er over. Uten en bestemt sluttdato kan det bli lett å regne med at de fortsetter å møtes. Ingen har lovet noe om neste måned, men han har kanskje likevel sett for seg at de møtes da også. Når hun får kjæreste, kan han ikke lenger ta det for gitt.
Sammenligningen med den andre mannen kan også dukke opp. Jeg kan godt se for meg at spørsmålet skifter fra om han selv ville være kjæresten hennes, til hvorfor hun vil være kjæreste med den andre mannen. Det er to forskjellige ting. Hvis selvfølelsen har fått seg en knekk, kan det siste spørsmålet plutselig ta stor plass, selv om han fortsatt ikke ønsker å bli sammen med henne.
Men sjalusi er ikke bevis på at han var forelsket hele tiden. Den forteller heller ikke alene om han savner henne, oppmerksomheten eller tryggheten i at det de hadde, fortsatt var der. Og å avfeie all skuffelse som såret stolthet blir for enkelt. Noen ganger merker man først hvor knyttet man har blitt til et menneske når det ikke lenger har den samme plassen i hverdagen.
Jeg er like interessert i reaksjonen som ikke er særlig dramatisk. Han kan unne henne det nye forholdet, kjenne litt vemod og fortsatt mene at det var riktig at de møttes uten forpliktelser. Kanskje kjenner han mest lettelse over at det tok slutt uten at den ene ønsket mer enn den andre kunne gi. En rolig avslutning gjør ikke tiden sammen verdiløs. Den kan også bety at begge forsto hva de hadde.
Hennes valg fortjener dessuten å bli sett som hennes eget. At hun blir sammen med en annen, trenger ikke å være et budskap til mannen hun møtte før. Det viser ikke at hun var skuffet, prøver å gjøre ham sjalu eller håper at han skal stoppe henne. Hun kan ganske enkelt ønske seg noe med den nye mannen som hun ikke hadde med ham.
Hvis reaksjonen overrasker ham, er det derfor fortsatt noe å lure på. Å ønske at det ikke var slutt, er ikke nødvendigvis det samme som å ville ha forholdet han tidligere ikke ønsket. For meg blir spørsmålet da mer konkret: Ser han nå for seg et liv sammen med henne? Eller ønsker han bare at de fortsatt kunne møtes uten forpliktelser? Det kan gjøre vondt å miste begge mulighetene. Men det han ønsker seg av henne, er svært forskjellig i de to tilfellene.
