Jeg møtte henne på et spisested i nærheten og spurte om nummeret hennes. Hun ga meg det. Akkurat da tenkte jeg at den vanskelige delen var over: Jeg hadde gått bort til noen jeg likte, og hun ville faktisk høre fra meg.
Jeg er 18, og hun er 19. Vi snakket sammen i noen dager før hun inviterte meg hjem. Vi spiste, så film, tullet og lå inntil hverandre. Jeg overnattet. Det er ikke ett bestemt øyeblikk jeg stadig tenker tilbake på, mer alle de små tingene som så ut til å gå bra.
Hun lo og pratet mye. Jeg koste meg, og jeg trodde hun gjorde det samme. Det føltes ikke som om jeg måtte holde samtalen i gang alene, eller som om hun ventet på at kvelden skulle ta slutt. Fra min side virket det som om vi begynte å bli trygge på hverandre.
Jeg prøvde ikke å ta det videre fysisk. Jeg ville ikke gjøre henne ukomfortabel, og jeg er ærlig talt ganske usikker på hvordan jeg skal ta initiativ til noe sånt. Hun tok heller ikke noe initiativ. Jeg merket meg det, men visste ikke om det betydde noe.
Nå har det gått tre dager. Den første dagen sendte hun en god del meldinger. Den andre ble det færre. I dag har jeg ikke hørt noe fra henne. Den gradvise endringen får meg til å se annerledes på kvelden, selv om det som skjedde da, fortsatt er det samme.
Jeg har begynt å lure på om jeg er klønete med kvinner uten å merke det selv. Kanskje jeg overså noe. Kanskje hun opplevde kvelden helt annerledes. Jeg vet ikke. Alt jeg har å gå etter, er at meldingene har blitt færre.
Jeg er ikke sint på henne. Jeg likte å være sammen med henne, og jeg vil gjerne forstå hva som skjedde. Hvis jeg gjorde noe galt, vil jeg vite hva det var. Akkurat nå tenker jeg tilbake på en kveld der vi lo og lå tett sammen, mens telefonen har vært stille i hele dag.
