Tidligere i år bestemte jeg meg for å ta en pause fra dating. Han jeg sist hadde datet, hadde stresset meg, og jeg hadde egne mål jeg ville bruke sommeren på. Noen måneder uten appene virket som en god idé. Jeg kunne bruke kreftene på andre ting og komme tilbake når jeg følte meg klar.
En stund fungerte det. Jeg holdt på med livet mitt, gjorde ting som betydde noe for meg og begynte etter hvert å kjenne at jeg kanskje hadde lyst til å date igjen. Jeg hadde ikke satt noen dato, men pausen føltes midlertidig.
Så opplevde jeg en stor tragedie.
Detaljene vil jeg holde for meg selv, men det forandret hvordan jeg hadde det. Alt jeg hadde ønsket å få orden på før jeg begynte å date igjen, var der fortsatt. Nå hadde jeg i tillegg mye mer å bære på. Å åpne appene føltes plutselig som et langt større steg.
Samtidig ble jeg ensom. Jeg ønsket meg en kjæreste ved siden av meg gjennom alt sammen, noen å få den helt egne nærheten og støtten fra. Det er vanskelig å lengte etter det når tanken på å bli kjent med noen nye samtidig føles overveldende.
Jeg har fantastiske venner. Jeg har hobbyer og et travelt liv, og jeg er takknemlig for alt sammen. Likevel savner jeg et kjærlighetsforhold. Vennene mine betyr mye for meg, men savnet etter en kjæreste er der også.
Det føles ikke ideelt å starte et forhold mens jeg trenger støtte gjennom noe så vanskelig. Samtidig er det heller ikke lett å se for seg at jeg skal vente til hele livet er på stell. Jeg vet ikke hvordan det tidspunktet skulle se ut nå, eller hvordan jeg skulle kjenne det igjen.
Da jeg tok pause fra dating, virket det som en enkel beslutning. Nå vet jeg mindre om hva neste steg skal være. Jeg kan lengte etter noen og samtidig kjenne at jeg ikke er klar for å møte dem. Hvordan merker andre at de er klare, og hva gjør de med ensomheten mens de venter?
