Jeg er litt irritert på meg selv for at jeg er så skuffet over en mann jeg ikke engang har møtt. Jeg er 27 og har vært på datingapper i flere år. Jeg vet at noen gode meldinger ikke er et forhold. Men av og til snakker jeg med noen jeg faktisk har lyst til å fortsette å snakke med.
Det skjer sjelden. De siste tre årene har det kanskje vært to menn jeg har kjent en ordentlig forbindelse med. Samtalen fløt, jeg likte personligheten deres, kjente tiltrekning, og det virket mulig å møtes. Så når det først skjer, merker jeg det.
Nylig matchet jeg med en mann på 26. Humoren vår traff nesten med en gang. Etter et par dager med meldinger foreslo jeg å møtes. Jeg har blitt mindre tålmodig med fasen der man bare skriver i det uendelige.
Han sa ja, tilbød seg å planlegge daten og ba om nummeret mitt. For første gang på lenge gledet jeg meg. Ikke til et helt liv sammen, bare til å møte noen jeg likte å prate med.
Så gikk det flere dager uten en melding.
Forrige uke tok han endelig kontakt. Han beklaget at det hadde tatt tid, og fortalte at han hadde skadet ryggen og ikke var i form. Jeg sa at jeg forsto, og vi fant tilbake til småpraten og spøkene. I den siste meldingen min tullet jeg med at det var kjipt å måtte vente med å møtes, men at jeg kunne vente.
Ingen svar.
Et par dager senere spurte jeg en venninne om jeg burde skrive igjen. Vanligvis ville hun nok sagt nei, men med en skade kunne det være annerledes. Meldinger var kanskje ikke det han prioriterte nå. Hun foreslo at jeg bare spurte hvordan han hadde det.
Det gjorde jeg. Nå har det gått enda noen dager, og det er fortsatt stille.
Jeg vet at han ikke skylder meg en date. Jeg er ikke knust, og dette går over. Det som plager meg, er at han selv ville planlegge noe, ba om nummeret mitt, tok kontakt og så ble borte igjen.
Kanskje ryggen forklarer alt. Kanskje han mistet interessen. Jeg vil verken ta skaden som et tegn på at han avviser meg, eller bruke den som grunn til å fortsette å vente.
Den siste meldingen min er bare et spørsmål om hvordan han har det. Jeg klarer ikke å vite om jeg venter på noen som har det vondt, eller noen som har gått videre.
