Kona mi fikk ordnet håret til 29-årsdagen sin. Det var første gang på flere år. Hun hadde lenge utsatt å gjøre akkurat dette for seg selv, og det hadde blitt en av de tingene hun stadig hadde tenkt å få gjort.
Til bursdagen sørget jeg for at hun endelig kom seg til frisøren. Etterpå tok jeg henne med ut og spiste.
Det var hele planen: få ordnet håret, spise en god middag og ha litt tid sammen. Jeg var glad for at frisørtimen endelig ble noe hun fikk glede av, etter å ha skjøvet den foran seg så lenge.
Men det jeg stadig tenker tilbake på, er hvordan det var å sitte overfor henne etterpå. Hun smilte hele kvelden. Og jeg fikk sitte på den andre siden av bordet og se det.
Hun var nydelig. Det er hun på en vanlig dag også, og hun er uansett favorittpersonen min å sitte overfor. Men akkurat den kvelden kjentes det ekstra fint. Hun hadde endelig gjort noe for seg selv som hun hadde utsatt i årevis, og så fikk vi feire bursdagen hennes sammen.
Hun hadde fått ordnet håret, vi var ute og spiste, og hver gang jeg så bort på henne, satt hun der og smilte.
