I går kveld sa kjæresten min at han ikke lenger kunne se for seg en framtid med meg. Vi har vært sammen i fem og et halvt år. Jeg klarer fortsatt ikke helt å få de to tingene til å henge sammen.
Vi er begge 24. Vi ble sammen det første året på universitetet, har blitt voksne sammen og studerer nå begge jus. Han er bestevennen min. Den som kjenner meg uten at jeg trenger å forklare så mye.
Foreldrene hans vet ikke at vi er sammen. De er indiske og religiøse. Jeg er ingen av delene, og han regner med at de ikke ville godtatt forholdet. Han er ikke religiøs lenger selv heller, men det har han heller ikke fortalt dem. Store deler av livet hans er skjult for dem, og forholdet vårt har måttet innrette seg etter det.
Han sier at han ville følt det samme selv om alt var greit med foreldrene. Jeg skjønner ikke hvordan han kan vite det. Da kunne vi jo hatt et annet forhold. Vi kunne vært sammen fritt, reist på tur og flyttet sammen. Gjort vanlige ting som lar et par kjenne på hvordan et felles liv kan bli.
For meg virker han fortapt og ulykkelig. Jeg tenker stadig at han gir slipp på noe godt fordi han ikke klarer å stå opp for livet han faktisk lever. Men det er min opplevelse. Det er han som sier at han ikke ser noen framtid for oss.
Han hadde visst følt det sånn i to uker. Han ventet med å si det til en stor begivenhet i livet mitt var over. Det gjør vondt på sin egen måte. Vi var fortsatt nære i de ukene. Vi var intime. Jeg trodde vi fortsatte som før, mens han ventet på å ta denne samtalen.
Nå skal jeg liksom følge med på jusstudiet og alt annet, samtidig som jeg knapt forstår hva som skjedde i går.
Den jeg vil søke trøst hos, er ham. Jeg vil være hos bestevennen min og høre at dette kommer til å gå bra. Han er fortsatt den jeg vil ha ved siden av meg, samtidig som han kanskje er på vei bort.
Jeg vet ikke om det er helt slutt ennå. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å gå videre når den første jeg vil fortelle om å miste ham, er ham.
